Hvor er ballen?

• av Frode Isachsen
• publisert i fotballmagasinet KICK februar 2006


Før i tiden hadde Stavanger Aftenblad en billedkonkurranse som bar overskriften ”Hvor er ballen?”.
Før i tiden....
Tenk å starte en artikkel slik. Det oser allerede av gammelmannsblod. Sure oppstøt fra en gallebefengt nostalgiker, som med psykopatiske tvangstanker, fett hår og dårlig kropp hevder at alt var bedre før i tiden. Same old blues....
Kanskje vi skulle starte litt friskere, litt mer framtidrettet. Kanskje vi heller burde starte med synergieffekten rundt elitefotballens nettverksbygging? Kanskje det var mer innovativt?
Hm....
Nei, drit og dra. Dette er en bluesside og skal handle om Vikings sjel. Vi skal dvele litt rundt tiltalende sider ved vår kjære sport, og da må det være riktig å ta utgangspunkt i ballen, selve krumtappen i spillet. Så vi starter på nytt:

Før i tiden hadde Stavanger Aftenblad en billedkonkurranse som bar overskriften ”Hvor er ballen?”. Et motiverende spørsmål for oss lidenskapelige fotballelskere. Vi analyserte spillernes positurer på det sort-hvite ”action”-bildet av fotograf Vindfallet, og fant relativt raskt ut hvor vi skulle tegne inn ”the missing link”. Ikke så veldig vanskelig – men svært ballfiksert.

Det begynner å bli en stund siden denne konkurranseformen avtok, men enda letes det etter baller. Det er nemlig ikke alltid så lett å få øye på ballen i og rundt Viking lenger. Det kan faktisk være relativt krevende. Når Viking omtales i dag, blir det snakket mye om spillerkjøp, spillersalg, overgangsvinduer, markedspriser og den slags. Direktører kommer, direktører går. Markedsavdelingen vokser og er snart det største aktivum i klubben. Vikingskuta har forlengst lettet anker, seilt til Hinna Park og anlagt et flerbruksstadion for handelsvirksomhet, Sissel Kyrkjebø og andre mer eller mindre harde rockere. Alt dette er sikkert av det gode og svært avgjørende for å henge med i utviklingen. Men dersom klubben mister fokus på ballene, blir den redusert til en kjønnsløs og markedsorientert bedrift. Lite blues i den slags.
Vi roper et varsko!

Teologiprofessor Jacob Jervell reiste følgende spørsmål en gang i forrige århundre:
”Hva gagner det en fotballklubb, om den vinner europacupen, men tar skade på sin sjel?” Han sto i klubbhuset i Steingata 100, med tårer i øynene og profeterte om framtiden. Han så et spøkelse der framme, som ikke var forankret i Annasen sine sklitacklinger, Schouen sine overlappinger eller Pesien sine ville legger. Han så at europeisk fotball var preget av penger og at Viking sto i fare for å måtte slenge seg på karusellen for å holde følge. Han så at et nytt stadion måtte bygges – kanskje en annen plass enn den hellige på Eiganes. Han så at spillere måtte kjøpes fra andre steder, for penger som ikke fantes. Han så det, men han likte det ikke.

Samtidig minner jeg om Reidar Kvammens ord, fra en prat vi hadde noen år før han døde. På spørsmål om hva som var det kjekkeste i hans karriere, svarte han kampene mot Brann i Bergen. Hvorfor? Fordi de hadde så god ball der (!).
Tidene forandrer seg. This is blues!

La oss nå fabulere litt rundt følgende spørsmål: Hva skal vi egentlig med Viking?
Vi har sikkert alle et svar på dette spørsmålet. Mitt svar er såre enkelt: Jeg vil bare at Viking skal være fotballklubben min. Jeg vil at klubben skal gi meg gleder og sår i hjertet. Jeg vil kjenne svettelukt. Jeg vil se finter, strake vristskudd, scoringer, jubelscener, sklitacklinger, dårlige dager, gule kort, gode kommentarer, blinde dommere, kontroversielle uttalelser, fete svensker, afrikanere, muslimer, siddiser.... til og med gutter fra 84-laget til Sunde. Kanskje spesielt de.
Og: Jeg ser mer enn gjerne Peter Kopteff igjen i bluesdrakten. Denne lovpriste kunstneren og hudflettede latsabben, som behandler de blå tonene på orgelet like godt som de frekke vendingene og presise innleggene på banen. Han savner jeg!
Og jeg savner Hans Edgar, Olav, Sverre, Arvid, Annasen, Siggasen og di. Det var de, og faren min, som oppdro meg. Jeg er sikkert ikke alene om å huske hvor stille det var på tribunen, når bonden fra Randaberg, Reidar Goa, gikk solo fra sin plass i forsvaret, gjennom hele banen, fram til motstanderens sekstenmeter, kun for å erkjenne at han ikke hadde noe der å gjøre. Han kvittet seg med ballen og sprang ”hjem” til sin trygge midtstopperplass – til øredøvende applaus og godmodig latter. Det er blues, det!
Og Smøren, selvsagt. Hva var et årsmøte uten ham? Hva var Viking uten ham?
Vi må heller ikke glemme BB – Banens Beste – Bjarne Berntsen. På sitt vis maktet han, mer enn noen, å kombinere lønnsom drift og morsomme drifter. At han i dag lever av sine to lidenskaper, damer og baller, viser at mannen også har teft.
- Have fun, BB King!

De fleste klubber har sin tydelige personlighet eller identitet, som det heter på fint.
Rosenborg er ”de flinke”, Vålerenga er ”bohemene”, Brann er ”de ustabile”, Lillestrøm er ”drittsekkene” osv... Men hvem er Viking?
For noen år siden forsøkte klubben å bli en ”sexy fotballklubb”. Uten hell. Heldigvis. Man skal være glad over et godt utseende og fine kåringer, men sexy fotball stinker. Du kan si hva du vil.
Vikings personlighet bør være forankret i klubbens liv. Over 100 års historie, store navn, bragder, titler og vanlige folk. Klubben som alltid har drevet i bredden og som har vært ”på maden” hos alle kjønn i generasjoner. Fotballklubben som hadde Schouen. Det var faktisk vi som eide ham. Ikke Rosenborg, som tror at de fant på ”Godfotteorien”. Det var ikke Eggen, det. Det var Schouen. Det var han som bygde lag med utgangspunkt i å gjøre hverandre gode. Det var han som fant opp overlappingen mellom ving og back. Det var han som sa at kreativitet er avhengig av relasjonelle ferdigheter og et godt system. Og det var vi som eide Schouen.
Kanskje klubbens sjel skal ha litt sus av Kjell Schou Andreassen, moderne norsk fotballs far? Kanskje en statue av ham utenfor Viking Stadion, med påskriften: Best sammen!

Jeg elsker Viking og jeg ønsker kun det beste for klubben i tiden som kommer. Jeg håper intenst på at klubbens sjel trenger igjennom fotballindustriens hud av stål. Viking er en eliteklubb og er selvsagt dømt til å kjempe om mesterskap. Men jeg er overbevist om at en seier kommer på bakgrunn av trivsel. Jeg tror direktørene må trives for å prestere. Jeg tror styret må trives. Det samme gjelder sekretærene, alle ansatte, alle frivillige, alle trenerne, alle oppmenn, alle barn og ungdom og foreldre og sponsorer. Listen over alle som skal trives er lengre enn en trommesolo av Ginger Baker, og alle skal trives sammen! Det betyr ikke at alle skal være enige. Det betyr heller ikke at alle trenger være bestevenner. Men trivsel i Viking handler om samhold rundt en felles glede. Jeg våger påstanden om at framtidens vinnere er de som tar menneskelige verdier på alvor. Og: Framtidens tapere er de som driter i dem!

Til slutt vil jeg bare si at jeg gleder meg som en unge til seriestart og sagmugg. Jeg gleder meg til å se Pereira igjen etter vinterdvalen. Håper intenst på suksess for Jone Samuelsen og Alexander Gabrielsen.
Jeg krysser fingrene for Tom Prahl, som virker like sjelfull som en blues i G.
Jeg håper jeg også i år vil treffe direktør Forgaard, like mye på knottetreningene som i avisoverskriftene.
Jeg gleder meg storveis til å høre Gary Goodchilds håpløse stavangerdialekt kjæle med smilebåndet. Vår bønn til Viking er at det blir Gary som får oppgaven med å gi kommentarer til TV-stasjonene under kamp. Det er 12-takters blues så det holder!