made in ’59

• av Frode Isachsen
• publisert i fotballmagasinet KICK mars 2006


En høsttung oktoberkveld i 1959, opplevde min tilkomne mor å se min snart livgivende far danse. Debutant Gustav Hult hadde nettopp avgjort cupfinalen mot Sandefjord slik at Viking vant 2-1 etter ekstraomganger. Min far, som enda ikke var min far, danset vanligvis aldri. Men denne kvelden ga knærne etter og han lot det stå til. Han var blitt norgesmester! Hans kjære Viking hadde vunnet cupen! Han bonet stuegulvet med sokkene, så gla var han. Selv om det var høst følte han det var vår. Dette gikk etter hvert ut over min mor, som enda ikke var min mor, men som ble satt i stand til det i løpet av denne kvelden. Ni måneder sener entret jeg denne verden – et produkt av en ”once-in-a-lifetime-stand”, som på alle måter var dømt til å bli vikingpatriot.

Jeg unner alle å få fotballbasiller i morsmelken. En oppvekst og et liv med lidenskap og lidelse rundt fotballen, er med få untak, utelukkende av det gode. Her, i dette udefinerte ”rommet”, kan vi ta fri fra vanskelige hverdager eller kaste oss vårkåte inn i fellesdansen. Vi får anledning å ta ut vår dønn ærlige menneskelighet med full tyngde. Fotballens sjel er så ukomplisert og språket så enkelt og universelt at man står i fare for å få venner (og sjarmerende uvenner) overalt.
Hvorfor er det sånn? Hvordan kan mennesker bli bergtatt av dette fenomenet?
Det er nesten umulig å gi svar på det. Her må det smakes!
For meg handler det om små opplevelser som flyter sammen og danner en interessant atmosfære rundt selve livet.... som små ”riff” i en blues....

Samlivs-riffet:
Som guttunge var lyden av ball et tegn på liv. Hørte jeg en ball dabbe i nabolaget, visste jeg at her var det folk å treffe - folk som var ute etter sosialt samvær, men som kalte det ”foball”.

Sløyd-riffet:
Sløydtimene på skolen var blant høydepunktene fra barneskolen. Ikke så mye for selve fagets art, men fordi vi fikk snakke med hverandre. En fast liten gjeng høvlet og pusset rundt samme benk, med en felles interesse: Engelsk fotball. Hver mandag brukte vi tre timer på quiz, selv om vi ikke visste om det begrepet da. Bobby Moore, Clyde Best og Frank Lampard lå best på min tunge. Og Billy Bonds. Han var favoritten. Alle spilte på West Ham, som flere ganger startet sesongoppkjøringen med kamp mot Viking. Jeg har mange fotballminner knyttet til skjærebrett, fuglekasser og flettekorger.

Kos-deg-ihjel-riffet:
Min kollega, Jens Flesjå, er fra Finnøy og har aldri vært på en fotballkamp. Han har klart seg relativt godt i livet, selv uten ballbesittelsesbegjær. Han uttalte til meg forleden at han missunte meg min hang til fotball. – Dere fotballfolk har noe jeg aldri kan få, sa han. Og med rette. Kommentaren fra Jens kom etter at jeg hadde beskrevet hvordan en lørdag i London oppleves. Hør:
Jeg våkner på hotellet og slår fast at dette er dagen i mitt liv. Jeg synger fotballsanger mens jeg vasker meg og roper mer enn gjerne halleluja opp til flere ganger på vei mot frokostsalen. Jeg skal på fotballkamp i dag. Kl. 3.00 PM. Jeg bryr meg ikke så mye om hva jeg spiser til frokost, men dveler lenge ved kaffikoppen, mens jeg gleder meg glugg i hjel. Jeg rusler ut i Queensway for å shoppe. Jeg har god tid, for alt jeg gjør nå er utelukkende en del av forkampen. Fryd og gammen. En lang time på Prince Alfreds Pub mens pulsen øker og trykket stiger. Jeg går litt fort tilbake til hotellet. Begynner å haste en tanke nå, men jeg må dusje først. Dusj på hotell - i London - før togturen - til Upton Park. Fantastisk! Jeg elsker dette livet. – Takk far, for at du ikke klarte å begrense deg i 1959. Alt som skjer etter at håret er tørt er for formaliteter å regne. Gyldne formaliteter. Jeg flyter på en bølge av lykke, fra konduktøren blåser i fløyta på Basewater Station til dommeren blåser av kampen i østre bydel. Og så er det aften i London – jeg trenger ikke si mer.

Smørings-riffet:
Et høydepunkt fra min fotballkariere, var da jeg skulle ta fly hjem fra Kypros en gang i forrige århundre. Bagasjen min ble sjekket inn på feil fly og jeg sto i fare for ikke å rekke avgangen. Jeg kunne se flyet hvor bagasjen var i ferd med å bli stuet inn, og visste at dersom jeg kom meg ut der, kunne jeg ta min koffert og selv sjekke den inn på riktig fly. Da slo det meg at fotball er en universell lidenskap. Jeg tok av meg min viking-pin og gikk bort til en av sikkerhetsvaktene. Jeg sa at det jeg holdt i hånden var gullnålen til Norges beste fotballag, og at den kunne bli hans dersom han hjalp meg litt. Ti minutter etter satt jeg og kofferten min på riktig fly.
Lonesom-man-riffet:

22. september 2002 vant Celta Vigo 2-0 over Viking i europacupens tredje runde. Drømmen om videre avansement var over. Spillerne gikk med bøyd hode til garberoben, for å rense sin kropp og komme seg hjem fra Spanien. I bakgangen under det voldsomme tribuneanlegget, hørte jeg en kjent sang kjele med betongen. Det var Frode Olsen, som på sin måte gjorde seg ferdig med kampen ved å synge Bjørn Eidsvågs: - Hvis eg ber på mine kner, vil du lova meg solskinn og strålande ver?

Far og sønn-riffet:
Min sønn Vegar og jeg satt og så Manchester United tape 3-0 på TV. Vegar var cirka sju og var svoren United-tilhenger. Spesielt likte han den danske målvakten Peter Schmeikel. To kommentarer fra Vegar gjorde kvelden i sofakroken til en hyrdestund.
Da Schmeikel slapp inn sitt tredje mål, ble ha først helt taus. Deretter sa han lavmælt: - Ka tror du faren seie nå?
En annen unitedspiller fikk i løpet av kampen en knallhard ball mitt i mellomgulvet og segnet om. Vegars kommentar her var kontant: - Det va ein forferdligt visse plass!

Dette er for meg hva fotball handler om. At Viking vinner serien er prikken over i-en. Det er liksom det vi er opptatt av på veien gjennom livet. Men veien er og blir det viktigste. Min far, som startet det hele for meg, kunne nok sikkert tenke seg at jeg ble en av de elleve utvalgte på Vikings førstelag. Den drømmen ble aldri til virkelighet. Likevel gjorde min far en solid jobb. Han oppdro meg til å bli en god fotballvenn. En som tidlig fikk gleden av å se fotball, prate fotball og leke fotball. Jeg er ham evig takknemlig for det og vil gjøre alt som er i min makt for å føre arven videre.

Til slutt vil jeg minne folk på at cupen også i år ender opp med en finale på Ullevål og at juli er en fin måned å bursdag i.